Filmen "Mitt liv som hund" som er basert på romanen til Reidar Jönsson, ble gitt ut i 1985 og ble regissert av Lasse Hallström. Filmen ble nominert til to Oscarer og flere andre nominasjoner. Filmens tema tror jeg kan være at man må sammenlikne, som han gjør i begynnelsen i filmen. Han fortalte om hunden Laika som ble sendt ut i rommet og døde på veien opp på grunn av sult, så han ville få fram at det alltid er noen som har/hadde det værre.
Filmen handlet om Ingemar Johansson og broren som må flytte fra hverandre fordi moren lider av utberkulose. Ingemar flytter til onkelen på Småland der han blir kjent med andre på han alder gjennom byens fotballag. Her blir Ingemar også kjent med Saga som er litt småforelska i ham. Det er en scene der onkelen krangler med kona, da tuller han seg ut av situasjonen ved å gå ned på alle fire og bjeffe som en hund. Da begynte Ingemar også å bjeffe, og i slutten av filmen begynner han også å bjeffe på Saga etter at de har krangla.
Filmen er veldig sørgelig når Ingemar er hjemme med moren, men når han flytter til Småland med onkelen blir det hele litt mer muntert. Fra å være med "kona", moren og storebroren hjemme, har han dratt til Småland der han blir kjent med Saga, Gunnar, Ulla, Berit, Mannes farfar og Manne. Det er en kronologisk rekkefølge i filmen, men det er en blanding fra dystre sørgelige tider, til muntre morsomme tider. Filmen starter med at vi får se slutten av filmen der Ingemar gjemmer seg i et lite uthus fra onkelen. Jeg likte veldig godt personene i filmen, man fikk liksom forståelse for moren, og det var mange i Småland som man bare må like. Min far er jo svensk, og han har fortalt mye om alt han gjorde da han var ung, og jeg så det var mange svenske morsomheter der, for eksempel han som alltid reparerte taket og en dag skulle ta et bad og hele bygda kom for å se han bade. Ingemar er veldig dynamisk, i og med at han går fra og være litt vekslevoksen med "kona" si, til å bli litt misforstått og småsprø når han begynner å bjeffe. Ingemar er aller mest glad i hunden sin, som han sa at han var like glad i som moren sin. Han har mange kvinner i livet sitt, moren, "kona", Saga og Berit. Onkelen er litt morsom, han spiller alltid samme sang, om og om igjen, noe han vet går kona på nervene.
Handlingen foregår i slutten på 50-tallet, det får vi vite på grunn av den store slosskampen der Sverige vinner i boksing. Først er Ingemar hjemme i Stockholm med moren, men flytter senere til onkelen i Småland. I Småland synes jeg alle kjente alle, alle kjente han som alltid reparerte taket for at det ikke skulle komme vann inn, og det skapte en følelse at alle hadde (det jeg ser på som skikkelig svenskt) lett for å snakke med folket i bygda, vet ikke hvordan jeg skal forklare det... Men det jeg ble veldig glad i den filmen, jeg syntes den formidlet forskjellen på det svenske bylivet og det svenske bygdelivet.
Med tanke på at det er to uker siden jeg så filmen er det ikke mye jeg husker av de filmatiske virkemidlene, men jeg husker at det var veldig sjelden kameraet beveget seg. Ikke særlig mye mer å si, er ikke de filmatiske virkemidlene jeg legger merke til når jeg ser en film.
Men alt i alt synes jeg den var en særdeles god film. Syns det er litt morsomt at han leser så mye, og dermed har blitt en liten poet. Han påminner oss at det er folk som har det verre enn oss, og at små bagateller ikke er verdens undergang.
